Jobbinnlegg

På jobb mandag 15.september:

Vi fikk begge lov til å være på aktiviteter. Vi hører ikke på musikk, men har istedenfor dype samtaler om ulike ting med seks av beboerne, før rommet blir nesten helt fullt. Vi hører på et par sanger, også går Trude ned og passer på noen der. Etterhvert bytter vi og jeg ser etter to menn og ei dame, før jeg skal kaste litt ball med dem, mens vi hører på Frank Sinatra-cden. De elsket det og fortalte meg alle sammen at de hadde spilt fotball før. Vi holdt på i ca. 20 minutter, før de første gikk til lunsj. Trude og jeg byttet igjen og jeg leste litt nyheter og værmeldinga. Han ene mannen med en fantastisk sans for humor, spør om han ikke kan gå og sole seg naken på solterrassen. Jeg nevner en sak om en California-mann som tok bikkja til eksen, tilberedte den og serverte tilbake til henne (verden er syk). Den ene mannlige beboeren sier straks: "Now that's what I call a hot dog!" Så sier Liz: "I love you! Would you like some ketchup and mustard on your hot dog?" Haha, genialt!
Alle lærer å si Reykjavik og Oslo på norsk. Vi setter oss ut alene og spiser lunsjen vår. Etterpå gikk jeg opp i 3.etasje og leste i en bok som heter 'Vanishing Ireland'. En bok med kjempefine historier og bilder av gamle folk fra Irland. Jeg strøk hånda til ei mens hun sov litt og etterpå fikk noen beboere te og kaffe. Så fikk jeg en liten pause, før jeg tok over i det nederste rommet. Jeg holdt ei dame som har Parkinson i hånda, fordi hun er ekstremt nervøs av seg. En av de mannlige beboerne ga seg overhodet ikke og sa han skulle ut til vennene sine gjennom branndøra. De andre ble irriterte og begynte å rope til han: "Shut up!" "I don't speak rubbish like you!"

På jobb tirsdag 16.september:

Det var en hektisk morgen med helbytte av personale. Liz forteller oss hun pleier å skrive ned all informasjon om alt og alle, for å ha hvis hun blir kalt inn på lederens kontor (det skal vise å lønne seg). Ei som jobber der, triller en den smålig irriterende pasienten som en slags hevn, fordi hun ikke liker Liz. Jeg syntes det er barnslig, uprofesjonelt og dårlig gjort ovenfor de beboerne som ikke trives i hans selskap. Jeg går opp i 3.etasje og finner alle de kvinnelige beboerne som egentlig skulle vært nede i morgenmøte for lenge siden. Bordene nede er tilgriset og Liz spør han ene i vaskepersonalet om å få den gule vaskesprayen, men han gir seg ikke på sine argumenter, vasker to bord med noe kliss også forsvinner han etter å ha blitt mektig irritert, før hun må gå og hente en spray selv. Fra rundt klokka ti, går jeg inn til gudstjeneste med en mann som er veldig kristen. Jeg legger merke til at han blir fulgt til kortsiden, med tv-en i sidesynet og rett ved den trafikkerte døra. Morgenen før, hadde ei dame blitt hentet av ambulansen og man fryktet at hun ikke kom til å bli helt bra igjen. Under nyhetene, pratet vi om ei 24år gammel dame som gifter seg med en 81år gammel milliardær. Vi snakket om at jenter ofte går etter pengene, og da sier en mannlig beboer: "Just so you all know, I'm very wealthy, ladies! Da svarer ei dame: "That's why I have both my eyes on you!" Haha! En mann som sitter i rullestol, sitter og spytter svære klyser på gulvet. Hun damen vi tok litt ekstra vare på, var veldig glad denne dagen og lyste opp hver gang hun pratet med noen. Senere var det klart for å se på 'The boy in the striped pajamas'. Noen sover, andre følger med og noen er totalt uinteresserte. Ei av damene var ikke i form, så hun ene satt og holdt henne i hånden :) Etter filmen var ferdig, sa ei av damene: "I don't actually like film.. Why be reminded of bad times when you can look forward to good times? War is useless." 
En mann som har demens forteller meg at han ikke vil være der og når en sykepleier kommer bort, tar han på henne og banner, men hun syntes det er ubehagelig og gir han streng beskjed om å stoppe. 

På jobb onsdag 17.september:

Dagen begynte med at vi satte hos oss den 98 år gamle damen vi hadde et ekstra øye til, mens hun strøk og sammenlignet hendene våres. På morning club viste jeg bilder av huset mitt, fortalte litt og om hvordan skolesystemet fungerer osv. Jeg leste litt nyheter, også kommer ei av pleierne inn med en mannlig pasient bare for å lage kvalme. Trude og jeg blir bedt om å flytte oss og en stol havner midt i rommet. Vi vet ikke helt hva vi skal gjøre, men Liz og sykepleieren er tydelig irriterte på hverandre og snakker litt åpenbart om hverandre til oss. Ei annen ansatt har tydeligvis fått for seg at hun er irritert for at Trude og jeg jobber i samme rom hver dag. De snakker noe sammen, før Liz går og blir ute en lang stund. Vi prøvde å lage litt stemning i rommet med musikk, men det var ikke altfor enkelt. En film blir satt på, før vi så senere bytter og jeg prater litt om livet hjemme, før jeg kaster ball. Jeg hjelper til å rydde opp malinga, som jeg selv hadde satt ut alene på morgenen. Jeg merker at Liz er sliten, irritert og lei seg, men hun smiler allikevel. Den dama er fantastisk!
Vi spiser lunsj, før jeg går og setter meg med fire pasienter. Jeg passer på ei dame som har stor risiko for å falle, men hun blir sint, skyver meg unna og sier: "I don't give a damn about falling!" En av pleierne blir sur når en mannlig beboer har tisset på seg og tar i det våte uten hansker. Hun ene pleieren forteller oss at hun gjerne vil komme hit, lære norsk og jobbe her. Halv fem vasker vi malinga, og ser litt på tv-programmet 'Who's doing the dishes'.

På jobb torsdag 18.september:

Bussen kommer over fem minutter for tidlig, så Trude kommer litt senere. Den 98år gamle damen har musefletter idag og tilbyr meg to av armbåndene hennes. Liz har tatt med store tre-dominoklosser hjemmefra og forteller oss at de eldre er som barn, og at de liker å se på fargene og antall prikker. Lederen kommer inn og sier at Trude skal ned til 'garden floor' og jeg til 'top floor'. Jeg kjenner jeg blir irritert over at hun ikke skjønner at Liz trenger hjelp, når vi bare er til bry for pleierne uansett. Jeg skriver litt i notatboka mi, så kommer hun inn og spør hva jeg skriver om. Jeg sier hele sannheten, men så blir hun forbauset over at jeg skriver på norsk. Så sier hun at hun glemte seg og at vi må hjelpe Liz allikevel. Flere og flere pasienter kommer til morgenmøte, før vi fulgte alle pasientene ned til arrangert 'morning coffee'. Mange pasienter hadde nå kommet ned hit og forlatt rommene sine for første gang på lenge. Tommel opp! Tre slags ulike muffins, te og kaffe ble servert. De fikk spise så mye de orket, men vi måtte stresse litt for å rekke å rydde opp før neste aktivitet. Denne dagen tok jeg nyhetene alene og leste om en rød panda i Dublin Zoo, Ebola-vaksiner, om drapene i Thailand, og værmeldinga. I lunsjen var det biff stroganoff og ris.
Jeg hadde en dyp samtale med Liz, før det kom noen nye jenter som også skulle jobbe på sykehjemmet. Hun skryter veldig av meg og minner meg på at jeg alltid må søke høyere enn det jeg tror jeg kan. Så spilte vi domino, og hun vant egentlig med en brikke, men ga æren til meg, haha! Fysioterapeuten var også på besøk denne dagen i rundt en halvtime og jeg hjalp til der alene. Vi strakk armene over hodet, slo ballong med pinne, dro gummistrikker med hendene osv. Etter dette var dagen så og si over. 

På jobb fredag 19.september:

Idag gikk jeg på 'top floor' igjen. Liz skulle på møte, så ei annen pleier tok over aktivitetene. Pasientene ble relativt sure og det var null musikk, med nyhetene med volumet på fullt på tv-en. Hun visste egentlig ikke helt hva hun drev med, men hadde tenkt til å spille bowling. Jeg gikk opp og forklarte situasjonen, men blir satt med tre pasienter som knapt prater, alene i tre timer. Så trillet jeg to ned til lunsj, for å så ta meg en pause med toast og kjeks. Senere på dagen, satt det mange pasienter i det blå rommet. Jeg smiler og tuller litt med ei kvinnelig beboer som kiler meg i nakken og spør meg om jeg ikke har en jobb å gjøre. Jeg hadde på en stripete t-skjorte og bøyde meg fremover. Jeg holdt 98-åringen i hånda også spør hun: "Do you really wanna show that to everyone?" Jeg ble kjempeoverrasket og lo godt. 

På jobb mandag 22.september:

Denne dagen fikk begge være på aktiviteter og vi snakket om favorittdyrene våre. Liz fortalte om en historie fra da hun var liten. Esel er favorittdyret hennes på grunn av da hun var liten, fikk være med ei venninne hjem. Hun bodde på gård og Liz satte seg på et esel, klamret seg fast og galopperte avgårde. 

På jobb tirsdag 23.september:

Begge får være med på aktiviteter og Liz blir innkalt til møte. Jeg sitter alene med pasientene og ser på en fin film med damer som synger utendørs i fine ballkjoler. Hun er kjempelei seg når hun kommer tilbake og forteller at hun bare har lyst til å gi totalt opp.. Hun må ta med alle tingene sine hjem igjen og må rydde opp skapene hun bruker og la de stå ulåst. Senere går det bedre og hun blir muntret opp av pasientene. Så leser jeg nyhetene alene.
Senere var det table quiz i sitterommet og mitt lag på fire stykker vant begge rundene med 11/12 og 9/12 riktige! En film om 'Wild Africa' sto på i bakgrunnen. 

På jobb onsdag 24.september:

Denne dagen ble vi splittet, grunnet en uventet inspeksjon utenfra. To damer kommer, setter seg ned og skriver masse notater. Pat kommer inn med servicehunden Sasha og underholder. Så var det tid for te og 98-åringen spør meg om jeg ikke snart skal ha te, og om jeg ikke vil drikke litt fra den andre siden av koppen hennes. Jeg prøvde å ta ut håret av strikken, siden hun det var fint, men så begynte hun å rope at jeg måtte stoppe, haha! Filmene som ble satt på denne dagen, var en film om New York og 'Bing Crosby Ireland'. Jeg satt på 'James Last' nede i det blå rommet, før jeg spiser lunsj, som idag var 'diced chicken with vegetables and creamy mushroom sauce'. 

På jobb torsdag 25.september:

Jeg gikk rundt med Liz og ordnet til alle rom. Trude hadde glemt busskortet, og ble låst ute! Apropos dårlig hygiene, la den ene kjøkkensjefen serviettene som skulle brukes, på gulvet før han la de på serveringsbrettene til alle pasientene. 98-åringen var veldig glad denne dagen og satt og koste med teddybjørnen til Liz, Ted. Hun synger til den og sier: "A sweater and all that!" Så smiler hun og roper etter Liz: "Don't leave!" Jeg holder hardt i hendene hennes og så følger henne til sitterommet. En film om Sør-Amerika står på i bakgrunnen og Ted hilser på alle og de elsker det! 98-åringen smiler, ler og roper: "Hello, how are you today?" Det blir fortalt fine historier om den rosa bamsen hun ga bort som liten, og at dette var grunnen hun kjøpte bamsen som voksen. Hun fortalte også om at den blinde mormoren hennes sydde sølvskjeer i kragen på kåpa, pakket den inn og puttet den i en boks, og sparte den til Liz for at ikke den griske søsteren skulle få alt hun eide og hadde. En gang fikk hun kokende vann over hele seg, men mormoren tenkte raskt og smørte henne inn i grønn gele for å minske smerten.
Heisen var klissvåte på gulvet da vi gikk inn i den. En stol blokkerer det ene rommet innenfra og pleieren sier så vidt hei. Vi fikser te/kaffe og kjeks og rapporterer heisen, fordi den ikke gikk opp til andre etasje. Så var det klart for bokklubb og vi pratet om sinte koner når mennene kom hjem fra jobb. En av de mannlige beboere sier: "You know what I would do? Fall asleep!" Haha! Vi pratet om ulike bøker og om mobbing. Jeg nevnte 22.juli og vi pratet om Erna Solberg som statsminister.
Jeg leste nyheter for ti beboere, om en 24år gammel lærer som beit en 13 måneder gammel gutt i skuldra i Virginia. Jeg leser en sak om et barnesykehus i Irland, og 'The quiet man' er på i bakgrunnen og så er det tid for lunsj, som var 'sheperd's pie' den dagen. Senere prater jeg litt med de forskjellige og sier "I love you!" til ei, så svarer hun: "Well, that's because I told everyone to love me, heheh!"
Klokka tre var det klart for fysioterapi og jeg ble med. 98-åringen fulgte med på hva alle gjorde og var med alle aktivitetene. Vi lekte med ballonger, med matter på gulvet og drev på med forskjellige øvelser. En kvinnelig beboer sa hun kom til å savne meg masse og jeg fikk et kyss på kinnet. Litt over klokka fire, ble jeg satt på blårommet for å passe på ei nervøs dame som har Parkinson, og prøver å reise seg hvert 10 sekund. 'Andre Rieu Live in Brazil' sto på. Pleieren som var i rommet, sto med ryggen til meg når jeg var med en annen pasient. Den nervøse damen reiser seg helt alene og går noen skritt, men pleieren blir sur på meg fordi jeg ikke passet på, selvom det var rundt fire pasienter som var av høy fallrisiko der.